Dette er ikke en hyllest, men en rapport

(Start med én akkord. Hold. Spill nesten ingenting. La stillheten gjøre jobben.) Jeg har skrevet en hyllest. Og allerede nå kjenner jeg at du får lyst til å late som du må sjekke noe på kjøkkenet veldig, veldig viktig. Du liker ikke hyllester. Du liker ikke at folk gjør deg til et prosjekt med applaus på slutten. Så dette er ikke en hyllest. Dette er en liten, privat rapport om hvorfor jeg blir rolig av å være nær deg. (piano: én lys tone, stopp) Du har en måte å være tydelig på uten å være høylytt. En måte å forklare verden på som gjør at folk skjønner mer og roper mindre. Du er typen som kan se et helt maskineri og si: Det der kan gli bedre. Og så får du det faktisk til å gli uten fanfare. (piano: en enkel, varm akkord) Og du er morsom. Ikke “jeg skal vinne”-morsom. Mer “jeg ser gjennom det”-morsom. Den humoren som punkterer det oppblåste. Du har til og med sagt en gang at patriarkatet er tretti prosent latterlig. Det er en setning som gjør meg lykkelig, for den betyr at kampen også kan ha luft. At vi ikke må bli harde for å være seriøse. (piano: liten, litt syrlig akkord, så stillhet) Og så er det de små tingene. At vi i det hele tatt møttes fordi du skrev om Bachman-Turner Overdrive og Electric Light Orchestra. Det føles fortsatt litt urettferdig og fint at kjærlighet kan starte i en fotnote om rock. At første gang jeg var hjemme hos deg fikk jeg et glass vann og ikke mat. “Luft og kjærlighet” sluttet å være en vits og ble en introduksjon. At du en dag på sofaen bare sa “bllrblrliblsblibsr” og jeg skjønte: Nå er jeg inne i sirkelen. (piano: én enkel tone, som et lite smil) Og så laget vi Jenny og Inga sammen. Det beste samarbeidet jeg har vært med på. Ikke fordi det var lett, men fordi det er vårt. Så, Marta. Gratulerer med femti. Jeg skal ikke gjøre deg til et monument. Jeg skal bare si takk for måten du finnes på. (piano: siste akkord, varm, lav. Hold. Slipp.)