I Kristiansand der snøen kom sent

I Kristiansand der snøen kom sent bodde Frøken Høiby, blek og elegant Med paljettkjole og en stripe cola i håret Hun dansa på fester til sola sto opp og gråt av skam Men eksen kom ruslende, øynene røde som jul Med kniv i buksa og hat i sin gamle sjel Halvnaken gjennom Lillesand, hun sprang som en hind Barføtt i februar, mens naboene lukket persienner blind Der nede ved brygga, i måneskinnets skinn sto en vaskekte prins med dieselbil og skinn- Han løfta både mor og liten Marius opp «Kom hit, snøprinsesse, nå slipper du aldri stopp» Lille Marius, den nybakte snøprins så liten lærte fort å like striper – både cola og annet hvitt Han sov hele dager, drømte om jenter som lå lent Og purken skrev rapport: «guttungen e’ vel ikke helt spent» Nå hviskes det nede på torget og oppe i skauen om en ny snøprinsesse som kom med snø i striper på trauen Hun smiler som Frøken Høiby, men øynene er kaldere enn is Og i veska si har hun cola – og kanskje en ny prins Så syng nå med meg, mens snøen legger seg på kai om jenter i glitter, om gutter med kniv og kai om Marius som sover, om striper som aldri går tom og om Kristiansand som aldri helt greier å bli som andre byer, nei da, nei da, nei da… (Refrain – alle syng med, litt slørete) Snøprinsesse, snøprinsesse, stripa di skinner i mørket Enten du løper fra kniven eller løper mot den neste fyrsten I Lillesand og i Kristiansand, der cola og snø blir til sang der lever eventyret videre – halvt sant og halvt helt feil, men likevel… helt riktig da.