Vers 1

Vers 1 Jeg har lett så lenge utenfor meg selv, etter bekreftelse i andres blikk. Jeg har strukket meg for å passe inn, formet meg mykere, mindre, stillere. Men hjertet visste. Hele tiden visste det. ⸻ Pre-Chorus At kjærligheten jeg søkte der ute ventet stille inni meg. ⸻ Refreng Jeg vender hjem til meg. Til den jeg alltid var. Før tvilen fikk en stemme, før frykten tok plass. Jeg er verdig kjærlighet. Jeg er verdig fred. Ikke fordi jeg er perfekt — men fordi jeg er. ⸻ Vers 2 Selvkjærlighet er ikke støy. Den roper ikke høyt. Den er myk. Den sier: Du kan hvile nå. Du kan slippe taket. Du trenger ikke bevise at du fortjener å være her. Hver feil jeg har gjort var et steg i læring. Hver tåre jeg har felt var vann til vekst. ⸻ Refreng Jeg vender hjem til meg. Til rommet bak alt press. Der jeg ikke sammenlignes, der jeg bare får eksistere. Jeg er verdig kjærlighet. Jeg er verdig lys. Selv i mørket er jeg hel. ⸻ Bro (dypere, nesten som bønn/mantra) Jeg tilgir meg selv. For det jeg ikke visste. For det jeg bar alene. For gangene jeg forlot meg selv for å bli elsket. Nå blir jeg. Nå velger jeg meg. Igjen. Og igjen. ⸻ Vers 3 Selvkjærlighet er å bli når det gjør vondt. Å holde sitt eget hjerte uten å dømme det. Å si: Jeg ser deg. Jeg hører deg. Jeg går ingen steder. Det er å sette grenser uten å lukke hjertet. Å si nei uten å miste sin varme. ⸻ Utvidet refreng (løft, men fortsatt rolig) Jeg vender hjem til meg. Og jeg blir her. I kroppen. I pusten. I nå. Jeg er verdig kjærlighet. Ikke en dag — men hver dag. Ikke når jeg har blitt bedre — men nå. ⸻ Mantra-outro (kan repeteres lenge) Jeg er nok. Jeg er hel. Jeg er kjærlighet. Jeg er nok. Jeg er hel. Jeg er kjærlighet.